Hvordan oppnår vi en trygg «retur til idrett» etter skade?


Retur til idrett er for mange det endelige målet for rehabiliteringen. Det er laget flere ulike rehabiliteringsprogram som, avhengig av type skade, har en rekke kriterier for hva som er nødvendig å oppnå før man trygt kan vende tilbake til idrett. Vi vet derfor mye om hva som kreves, men ønsket om tidlig retur overstyrer ofte de faglige kriteriene som ligger til grunn. Det at trener og utøver ønsker å returnere til idrett så tidlig som mulig setter press på leger og terapeuter. Dette kan ofte lede til at utøvere returnerer for tidlig uten en tilfredsstillende rehabilitering. For å sikre varige gode resultater er det viktig med god kommunikasjon mellom trener, utøver og behandlende terapeut.

I siste fase av rehabiliteringen vil det være spesielt nyttig for utøveren at fysisk trener, idrettstrener og terapeut samarbeider. Dette er for å sikre at de fysiske og idrettsspesifikke rehabiliteringen blir gjennomført også utenfor behandlingstimene. Et godt samarbeid er viktig for å best mulig kunne avgjøre når utøveren faktisk er klar for overgangen til idrett. Selv om man nærmer seg slutten på rehabiliteringen betyr det ikke at man er klar for kamper/konkurranse. Retur til idrett er en gradvis overgang, den kan deles inn i fire faser.

  • Første retur fase, hvor man rolig starter med idrettsspesifikke treninger og utfører en rekke tester av det skadede området. Dette er ofte den vanskeligste fasen hvor utøveren fort finner ut av om rehabiliteringen er vellykket. I denne fasen vil utøveren begynne med noen idrettsspesifikke momenter, men har ikke mulighet til å delta på fulle treninger. Dette stiller krav til idrettstreneren da han/hun må tilpasse den idrettsspesifikke treningen til den skadede utøveren.
  • Andre retur fase, vil utøveren kunne gjøre mer og flere idrettsspesifikke aktiviteter, men er fremdeles ikke klar til full retur til idrett. Individuelt tilpasset trening må fortsette.
  • Tredje retur fase, Her vil utøveren kunne delta på fulle treninger. Dersom man skal anse fase tre som vellykket må utøveren smertefritt kunne fungere på tilnærmet lik/samme nivå som før skade.
  • Fjerde retur fase, Her kan utøver returnere til konkurranse. I forkant av denne fasen bør utøveren ha hatt flere treninger på full intensitet.

Man bør gjennom samarbeid lage en individuell plan for hver enkelt utøver. Planen bør inneholde hva, når og hvor mye det skal trenes. Det bør være enighet blant trenerteamet om at utøver har fullført en enkelt fase før man kan gå videre til neste. Trenerteamet bør komme med innspill på styrketrening som fokuserer på den enkelte utøvers idrett sine spesifikke krav samt teknikk og ferdighetstrening som er relevant. I mange tilfeller gjør dette at utøveren kan delta mer sammen med laget, men med tilpasset program. Ved at alle samarbeider kan man unngå bekymringer hos utøver om å skuffe lagkamerater og trenere, utøveren får da fult fokus på rehabilitering og langvarige gode resultater.

Gode tilbakemeldinger er viktig. I mange tilfeller vil utøverens utfordringer i trening eller idrett fanges opp at flere.  Når både trenere og terapeuter samarbeider vil det også være en god mulighet for utøveren å få snakket om forventinger eller bekymringer. Dette kan gjøre at utøveren føler seg sikrere, mer ivaretatt og gjør at han/hun ikke mister motivasjonen.

Motivasjonen for å delta i kamper er selvfølgelig veldig høy, men dette må også balanseres mot den langsiktige risikoen for en ny skade. Man kan si at når rehabiliteringen er ferdig hos terapeuten starter rehabiliteringen i laget, hvor trenerne gradvis tar mer og mer ansvar. Endt rehabilitering hos terapeut betyr ikke automatisk at man klar til konkurranse. Konsekvensene av en for tidlig retur til idrett kan være store. Sjansen for ny skade i samme område eller skade i et annet område øker. En ny skade etter for eksempel en korsbåndsoperasjon og en lang rehabilitering er traumatisk på kort sikt fordi man igjen blir borte fra treninger med laget. Dette gjelder ikke bare store og traumatisk skader som korsbånd, men også mindre skader som overtråkk eller strekkskader.

Referanser:

Kvist J. Rehabilitation following anterior cruciate ligament injury: current recommendations for sports participation. Sport Med. 2004;34:269-80.

Roi G. S. Return to competition following athletic injury: Sports rehabilitation as a whole. Apunts Med Esport. 2010;45:181-4 – Vol. 45 Num.167.

Grindheim H. Er kneet viktigere enn kampen? http://forskning.no/blogg/nih-bloggen/er-kampen-viktigere-enn-kneet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *